Ved gjennombruddet for den generelle relativitetsteorien innså Einsteins kolleger at man måtte revidere synet på rommet som en beholder for materien og at rom og materie var uavhengige av hverandre. Men Einstein så lengre. Som medforfatter av boka "The evolution of physics" i 1938 tok han til orde for en enda mer radikal forståelse av rom og materie:
"Det er ingen mening i å anse materie og felt som to kvaliteter som er helt forskjellige fra hverandre.... Kan vi ikke forkaste ideen om materie og bygge en ren felt-fysikk? Vi kunne anse materie som områder i rommet hvor feltet er ekstremt sterkt. En kastet sten er, fra dette synspunkt, a felt i forandring hvori tilstander av den høyeste felt-intensitet beveger seg gjennom rommet med stenens hastighet."
FilosofX anser et slikt syn på materie og rom som en direkte konsekvens av ekvivalensprinsippet og relativitetsteorien, men som det har tatt lang tid for vitenskapen å begripe. I artikkelen http://filosofx.blogspot.com/2010/12/ekvivalensprinsippet.html påpekes at ekvivalensprinsippet har konsekvenser for synet på materie og rom som man ikke var moden for ved presentasjonen av den generelle relativitetsteorien i 1915. Med sitatet ovenfor blir det klart at Einstein 23 år senere prøvde å få andre vitenskapsfolk med seg på en radikal revisjon av vår fysiske forståelse.
Nå har det gått 95 år, og fortsatt kan fysikkbøkene hete noe sånt som Rom, Stoff, Tid, som om det er tre separate elementer. Det støttes av sunn fornuft (som er bra å ha, men som ikke må forveksles med vitenskap), og av synsinntrykket - det at den ugjennomsiktige materie skiller seg fra det gjennomsiktige rom.
Vitenskapsfolk kan likevel stille ha akseptert Einsteins syn. Noen vil akseptere det, men si at det bare dreier seg om å sette et nytt navn på det man tidligere har kalt materie. og hva så? Andre vil ha skjønt at det er helt nødvendig å kvitte seg med de hindringene for tanken som ligger i en gammel forståelse, for at man skal være i stand til å gjøre nye oppdagelser.
torsdag 16. desember 2010
tirsdag 14. desember 2010
Filosofisk ekvivalensprinsipp
På lignende måte som Einsteins ekvivalensprinsipp leder til at to fenomener, A og B, som ikke kan skjelnes fra hverandre ved observasjon må ha samme underliggende mekanisme, kan man anvende et filosofisk ekvivalensprinsipp. La oss ta et eksempel.
A: Universet med sin grenseløse harmoni later til å være skapt av en mektig intelligens.
B: Universet later til å ha oppstått fordi det fantes ørliten sjanse for det, i en evighet av sjanser. Harmonien er den egenskapen ved det som gjorde at det i stedet for å henfalle til kaos har vært et selvbevarende system der livet kunne utvikle seg til blant annet å avkomme bevisste observatører som du og jeg.
Den harmoni som observeres kan altså ha to helt ulike forklaringer. Vanligvis behandler man disse som to konkurrerende forklaringer, og det synes å være umulig å forene de to. For å bevise at A er riktig på bekostning av B, må man bevise "skapt av" som forutsetter at det ligger en intensjon forut for universet, og dermed utenfor universet. Men siden vi ikke kan observere noe utenfor universet kan vi heller ikke påvise en slik intensjon (Universet er alt som er og vi kan ikke observere noe som ikke er, og intensjon synes å være umulig å bevise). I seg selv er ikke dette nok til å hevde at A er galt og B er riktig. Man simpelthen kan ikke vite.
Man kan beskrive to universer A og B som er identisk like, bortsett fra at A har en bakenforliggende og underliggende intensjon mens B ikke har det. A og B har de samme observatørene og observatørene gjør nøyaktig de samme observasjonene.
Et filosofisk ekvivalensprinsipp vil da tilsi at A og B i bunn og grunn er det samme. Noen vil overraskende nok finne en slik holdning beslektet med vitenskapelig positivisme.
Ekvivalensprinsippet kan ha mange interessante konsekvenser.
En konsekvens av ekvivalensprinsippet er at man må behandle de to fenomenene "skapt harmoni" og "selvbevarende system" som ett og det samme. I dagligtale gjør vi ofte nettopp det: Selv vitenskapsmenn kan muntlig omtale harmonien i naturen som "genial", enten de mener at det står et geni bak den eller ikke.
Hvis man legger vekt på det man gjenkjenner som "intelligent skaper", vil en konsekvens av ekvivalensprinsippet være at intelligensen i så fall er en integrert del av universet og at universet utnytter sin intelligens i sin skapelse av seg selv. Ekvivalensprinsippet kan på lignende måter gi næring til panteisme og andre livssyn som innebærer at gud er alt og alt er gud. Når det kommer til livssyn vil ekvivalensprinsippet i stor grad være forenlig med agnostisisme, mens det i eksempelet A,B ovenfor typisk vil komme i konflikt med både teisme og ateisme.
Flere eksempler på konsekvenser av det filosofiske ekvivalensprinsipp vil følge.
A: Universet med sin grenseløse harmoni later til å være skapt av en mektig intelligens.
B: Universet later til å ha oppstått fordi det fantes ørliten sjanse for det, i en evighet av sjanser. Harmonien er den egenskapen ved det som gjorde at det i stedet for å henfalle til kaos har vært et selvbevarende system der livet kunne utvikle seg til blant annet å avkomme bevisste observatører som du og jeg.
Den harmoni som observeres kan altså ha to helt ulike forklaringer. Vanligvis behandler man disse som to konkurrerende forklaringer, og det synes å være umulig å forene de to. For å bevise at A er riktig på bekostning av B, må man bevise "skapt av" som forutsetter at det ligger en intensjon forut for universet, og dermed utenfor universet. Men siden vi ikke kan observere noe utenfor universet kan vi heller ikke påvise en slik intensjon (Universet er alt som er og vi kan ikke observere noe som ikke er, og intensjon synes å være umulig å bevise). I seg selv er ikke dette nok til å hevde at A er galt og B er riktig. Man simpelthen kan ikke vite.
Man kan beskrive to universer A og B som er identisk like, bortsett fra at A har en bakenforliggende og underliggende intensjon mens B ikke har det. A og B har de samme observatørene og observatørene gjør nøyaktig de samme observasjonene.
Et filosofisk ekvivalensprinsipp vil da tilsi at A og B i bunn og grunn er det samme. Noen vil overraskende nok finne en slik holdning beslektet med vitenskapelig positivisme.
Ekvivalensprinsippet kan ha mange interessante konsekvenser.
En konsekvens av ekvivalensprinsippet er at man må behandle de to fenomenene "skapt harmoni" og "selvbevarende system" som ett og det samme. I dagligtale gjør vi ofte nettopp det: Selv vitenskapsmenn kan muntlig omtale harmonien i naturen som "genial", enten de mener at det står et geni bak den eller ikke.
Hvis man legger vekt på det man gjenkjenner som "intelligent skaper", vil en konsekvens av ekvivalensprinsippet være at intelligensen i så fall er en integrert del av universet og at universet utnytter sin intelligens i sin skapelse av seg selv. Ekvivalensprinsippet kan på lignende måter gi næring til panteisme og andre livssyn som innebærer at gud er alt og alt er gud. Når det kommer til livssyn vil ekvivalensprinsippet i stor grad være forenlig med agnostisisme, mens det i eksempelet A,B ovenfor typisk vil komme i konflikt med både teisme og ateisme.
Flere eksempler på konsekvenser av det filosofiske ekvivalensprinsipp vil følge.
tirsdag 7. desember 2010
Ekvivalensprinsippet
For hundre år siden arbeidet Albert Einstein utrettelig gjennnom mange år for å utforme den generelle relativitetsteorien. Hans utgangspunkt, hans drivkraft og hans håp om at han en dag måtte få på plass matematikken i teorien, var det såkalte ekvivalensprinsippet: Hvis man ikke gjennom sansing og målinger kan skille mellom det å være i akselerert bevegelse og det å være i et gravitasjonsfelt, må de fysiske forholdene i bunn og grunn være de samme. Eller mer presist - likeverdige, altså ekvivalente. Det samme gjelder det å være i fritt fall i et tyngdefelt, og det å være vektløs uten akselerasjon. Vi vet at Einstein i 1915 til slutt lykkes å formalisere teorien, og at dens mange konsekvenser i tur og orden er blitt bekreftet av måledata.
Noe av det virkelig nye i Einsteins verdensanskuelse var at selve rommet krummer seg der det er gravitasjonsfelter. Man erkjente at man ikke lenger kunne se på verdensrommet som en beholder for de objektene som finnes der, og formulerte det gjerne slik: Masse vekselvirker med rommet og får det til å krumme seg. En vanlig illustrasjon har vært en biljarkule som får en gummiduk til å krumme. Krummingen kan blant annet medføre at lyset fra en stjerne endrer retning når den passerer nær et massivt himmellegeme, noe som ble bevist av astronomen Arthur Eddington under en solformørkelse i 1919.
Men erkjennelsen så ut til å stoppe der** - masse (gravitasjon) får rommet til å krumme seg, og krumming får masse til å endre retning (akselerere).
Hvis man derimot tar ekvivalensprinsippet fullt ut på alvor, vil man erkjenne at masse like gjerne kan anses som et fellesbegrep for den krumming av romtiden som er knyttet til de mekaniske egenskapene gravitasjon og treghet.
Dette med krumning og masse er kanskje ikke så fjernt fra vår erfaring som først antatt. Hvis man sitter i en båt på vannet og møter en bølge, kan man egentlig ikke vite om båten ble truffet av noen tonn med vann eller om det var en spesiell krumning av vannets overflate. Bølger vil vi helt naturlig forstå som krumning, mens begrepet masse synes fremmed. I vår forståelse av masse og rom er det omvendt - der synes vi masse er naturlig og håndgripelig, mens krumning virker fremmed.
Vår oppfatning av masse som et objekt som er adskilt fra rommet er etablert ved det faktum at mange av de konstellasjoner av materie som vi omgir oss mest med kombinerer egenskapene gravitasjon og treghet med ugjennomsiktighet, fasthet (faste stoffer) og avgrensethet. Men kosmologene forteller oss at størstedelen av massen i kosmos er usynlig, og da skjønner vi at vår forestilling om masse kan måtte komme til en revisjon.
** Etterskrift 16.12.2010: I 1938 tok Einstein til orde for en enda mer radikal forståelse av masse og rom enn den nye erkjennelse kollegaer fikk ved gjennombruddet for den generelle relativitetsteorien.
Noe av det virkelig nye i Einsteins verdensanskuelse var at selve rommet krummer seg der det er gravitasjonsfelter. Man erkjente at man ikke lenger kunne se på verdensrommet som en beholder for de objektene som finnes der, og formulerte det gjerne slik: Masse vekselvirker med rommet og får det til å krumme seg. En vanlig illustrasjon har vært en biljarkule som får en gummiduk til å krumme. Krummingen kan blant annet medføre at lyset fra en stjerne endrer retning når den passerer nær et massivt himmellegeme, noe som ble bevist av astronomen Arthur Eddington under en solformørkelse i 1919.
Men erkjennelsen så ut til å stoppe der** - masse (gravitasjon) får rommet til å krumme seg, og krumming får masse til å endre retning (akselerere).
Hvis man derimot tar ekvivalensprinsippet fullt ut på alvor, vil man erkjenne at masse like gjerne kan anses som et fellesbegrep for den krumming av romtiden som er knyttet til de mekaniske egenskapene gravitasjon og treghet.
Dette med krumning og masse er kanskje ikke så fjernt fra vår erfaring som først antatt. Hvis man sitter i en båt på vannet og møter en bølge, kan man egentlig ikke vite om båten ble truffet av noen tonn med vann eller om det var en spesiell krumning av vannets overflate. Bølger vil vi helt naturlig forstå som krumning, mens begrepet masse synes fremmed. I vår forståelse av masse og rom er det omvendt - der synes vi masse er naturlig og håndgripelig, mens krumning virker fremmed.
Vår oppfatning av masse som et objekt som er adskilt fra rommet er etablert ved det faktum at mange av de konstellasjoner av materie som vi omgir oss mest med kombinerer egenskapene gravitasjon og treghet med ugjennomsiktighet, fasthet (faste stoffer) og avgrensethet. Men kosmologene forteller oss at størstedelen av massen i kosmos er usynlig, og da skjønner vi at vår forestilling om masse kan måtte komme til en revisjon.
** Etterskrift 16.12.2010: I 1938 tok Einstein til orde for en enda mer radikal forståelse av masse og rom enn den nye erkjennelse kollegaer fikk ved gjennombruddet for den generelle relativitetsteorien.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.jpg)