Er/Bør -problemet

David Hume påpekte at mange forfattere gjør den feilslutning at man utfra hvordan noe ER, argumenterer hvordan noe BØR være, noe G.E.Moore senere kalte den naturalistiske feilslutning. Likevel mente Hume at deskriptiv etikk er mulig, altså at man kan konstruere en etikk basert på hva folk gjør og anser for riktig å gjøre. Man kunne tenke seg at skikk-og-bruk i en stor nok sammenheng kunne praktiseres som etikk.
Hume og er/bør-problemet refereres til også i dag, men altfor ofte med en ny feilslutning: Man kan ikke bygge på hvordan tingenes tilstand er, når man diskuterer hvordan tingenes tilstand bør være, eksempelvis i politikk. Kanskje det er lettere å få gehør for et sosiologisk syn ved retorisk å nedvurdere innsikten i de rådende forhold, men ikke hvis man skal gi det beste råd uavhengig av faglig ståsted. På den annen side ville det kanskje gi en kortsiktig retorisk gevinst for en snever biolog å fremme det syn at naturen er som den er, og bør ikke være noe annet enn den er. Da gjør sosiologen og biologen hver sin feilslutning. Debatten om arv og miljø var nylig opphetet, og kommer til å bli det igjen.
Fritt for faglige ståsteder, fritt for prestisje, er det lett å konstatere at man i de fleste tilfeller har bedre forutsetninger for å nå sitt mål, hvis man vet hvor man står. Ja, man kan faktisk argumentere for at hvis man ikke vet hvor man er, er det ofte ikke mulig gå dit man bør være. Uten innsikt i status virrer man forvirret rundt, og risikerer i sin forvirring å villede andre.
Hva noe er og hvordan og hvorfor det har blitt sånn, kan både være vanskelig å ha kunnskap om og vanskelig å akseptere. Men virkningen av det vanskelige forsvinner ikke ved fornektelse.