Fri vilje og determinisme

Et av de store problemene i samtidens filosofi er forholdet mellom determinisme og fri vilje. Determinisme forstås ofte som en lovisk følge av hendelser, der en hendelse har sin årsak i en forutgående hendelse, og i sin tur forårsaker en etterfølgende hendelse. Slike kjeder er enkle å akseptere for tanken, i hvert fall for alle som har sett en kjede av dominobrikker falle, men forekommer kun i de enkle tilfeller eller ved forenklende betraktninger. Begrepet determinisme har vært utdypet tidligere av filosof X. Siden den vanlige forståelsen av determinisme innebærer et tvungent hendelsesforløp, er determinisme tilsynelatende i konflikt med fri vilje: Man kan ikke handle fritt hvis man bare gjør det man må, og kan ikke ha fri vilje hvis man ikke kan handle fritt. En naturlig følge av dette resonnementet er at determinisme og fri vilje ikke er forenlige, med andre ord – inkompatible. Et slikt standpunkt kalles inkompatibilisme. Mange opplever at man har fri vilje. Inkompatibilistene kan løse konflikten med å hevde at fri vilje er innbilning. En annen form for inkompatibilisme er å hevde at determinisme og fri vilje er uforenlige, og at determinisme må vike for et standpunkt om at fri vilje er ekte. Dette kalles også libertarianisme. Det eneste felles for de to variantene av inkompatibilisme er at determinisme og fri vilje er uforenlige.
En tredje vei er å anerkjenne universets determinisme samtidig som fri vilje er ekte, og innta det standpunkt at determinisme og fri vilje er forenlige, med andre ord – kompatible. Et slikt standpunkt kalles kompatibilisme. Daniel Dennet er blant de mest kjente talsmenn for kompatibilisme, og han har blant annet skrevet boken Freedom Evolves.

En fjerde vei som ikke er ikke fremtredende i samtidsfilosofien er syntesen, der determinisme er tesen og fri vilje er antitesen. Ikke sjelden munner syntese ut i at reviderte versjoner av tese og antitese er kompatible, eller at opprinnelig konflikt mellom de to blir irrelevant.
La oss anta at determinisme tilsier at jeg til enhver tid gjør det som etter min evne, viten og forstand best tjener min hensikt. En viktig del av min hensikt er for eksempel selvoppholdelsesdriften. Men det kan variere sterkt i hvor vidt eller snevert mitt perspektiv er på hva som best tjener meg selv, på lang sikt og på kort sikt, og i hvor stor grad det innebærer hensyn til andre. I et hvert øyeblikk gjør jeg en vurdering, etter beste evne, viten og forstand, av mitt eget beste. Hver slik vurdering kan ved determinisme forklares som en direkte følge av min fortid – min fortids informasjonskjegle – og det inkluderer all læring, informasjon i kortidshukommelse, langtidshukommelse, bevisst, ubevisst, reflekser, instinkter, genetisk lagret informasjon, med mer. Min vurdering har en årsak. Det jeg velger å gjøre, gjør jeg for en grunn, enten den er bevisst eller ubevisst. Med denne forståelsen av fri vilje er uttrykk som ”jeg hadde ikke noe valg” ikke uttrykk for tvang eller ufrihet, men snarere uttrykk for at man har handlet etter beste mulige vurdering, og at ingen bedre alternativer var å finne.
Om jeg velger å dilte etter andre, eller gjøre som andre sier, er det for en grunn, enten jeg eller andre vet hvorfor eller ikke. Om jeg så trues til å etterkomme andres vilje, og så gjør det, er det fordi jeg finner det mest hensiktsmessig for meg. Min vurdering, om den tar kort eller lang tid, munner ut i det jeg kaller vilje. Grunnen til at jeg opplever min vilje som fri, er at den er unik, den ivaretar meg og min hensikt på best mulig måte. Om jeg velger å ta hensyn også til andres hensikt, er også det etter en vurdering av at det er inkludert i min totale hensikt. Viljens frihet er altså ikke frihet fra determinismen, men frihet for meg til å ta hensyn til min hensikt, mitt livs prosjekt, min sjels vei. I stedet for å være en hindring for den frie vilje, er determinismen paradoksalt nok en forutsetning for å oppleve fri vilje, noe som ikke er ulikt en av Dennets konklusjoner. Determinismen gjør det mulig for meg 1) å vite hva som er formålstjenlig for meg, og i neste omgang 2) å kunne sette min vilje ut i livet:
1) Takket være determinisme vet jeg at hvis jeg skal komme meg helskinnet den lange veien fra A til B, tjener det min hensikt å kjøre på høyre side av veien.
2) Takket være determinisme dreier bilen litt til høyre hver gang jeg dreier rattet litt til høyre.
De to (1 og 2) er determinisme i henholdsvis min fortids informasjonskjegle og min fremtids informasjonskjegle. Min fortids informasjonskjegle kan også kalles min samlede erfaringsbakgrunn, eller alle mine egenskapers kilde. I de enkleste tilfeller er en hendelses fortids informasjonskjegle det samme som hendelsens årsak eller årsakskjede. Hendelsen er da dens virkning, mens hendelsens fremtids informasjonskjegle er dens deterministiske konsekvens.

Determinisme, fri vilje, ansvar

En naturlig følge av det menneskelige punktperspektiv er at vi anser universets determinisme som uforenlig med fri vilje.

Determinisme, fri vilje og forholdet mellom disse to er sentrale og aktuelle temaer i filosofien og stadig kilde til debatter. Egentlig er det tre diskusjoner over tre spørsmål: Det første – er verden deterministisk eller ikke? Det andre – har vi fri vilje eller ikke? Det klassiske argument mot eksistensen av fri vilje er at hvis universet er deterministisk har man ikke noe fritt valg fordi alle hendelser følger lovene om årsak og virkning, og hvis universet er ikke-deterministisk er hendelsene tilfeldige og utenfor kontrollen av vår vilje. Intuitivt antar vi at vi har fri vilje, men er det fordi vi bare tilsynelatende har fri vilje, eller må vi revidere definisjonen av vilje og frihet? Det tredje – kan svarene på de to spørsmålene forenes med hverandre eller ikke? Filosofenes holdning til dette spørsmålet vil vanligvis plassere dem i kategorier som enten kompatibilister eller inkompatibilister. Determinisme og mangel på fri vilje innebærer et fjerde problem – kan noen være moralsk ansvarlige for sine handlinger hvis ingen har fri vilje?

Ovenfor er problematikken formulert ved fire spørsmål. Mange filosofer har gitt sine svar på spørsmålene og begrunnet dem, men svarene spriker og uenighetene er tilsynelatende uløselige. Slike floker kan opprettholdes av mangelfull definisjon de grunnleggende begrepene. Filosof X vil ta opp de fire spørsmålene med basis i en gjennomgang av begrepene determinisme, fri vilje og ansvar.