Den store konklusjonen

FilosofX har tidligere tatt opp mange inter-relaterte temaer: Universets upredikterbare determinisme, fri vilje, selvskapelse, evolusjon, intuisjon, med mer. Tiden er inne for å samle de mange løse trådene.

Hvis noe kan sies å oppfylle kriteriene til det allvitende intellekt som har blitt kalt Laplaces Demon, må det være universet selv.
http://filosofx.blogspot.com/2010/03/laplaces-demon-flyr-med-lysets.html
http://filosofx.blogspot.com/2011/04/verdens-strste-datamaskin.html
Likevel vil ikke universet oppfylle Laplaces forventning om at allvitenhet og uendelig regnekapasitet muliggjør en prediksjon av dets tilstand ved en gitt tid i dets framtid. Forutsetningen i Laplaces tankeeksperiment, at universet er strengt deterministisk, er riktig. Men ikke at det dermed er fullt forutsigbart. Fordi det tar like lang tid å beregne universets framtid som å utvikle universets framtid. Universet predikterer selv morgendagens tilstand med den usikkerhet som ligger i den gjenværende tid fram til i morgen.

Se på været ute. Er det minus 5 grader og snø i dag, kan det likevel bli minus 25 grader og sol, eller hvilket som helst vintervær i morgen, men neppe sommervær. Så stor og så liten er universets frihet. Når morgendagen kommer, vet vi kl 1100 nokså presist hva været blir kl 1200, men helt nøyaktig får man ikke vite det før klokka faktisk er 1200. Fluktuasjoner rundt et tyngdepunkt av tilstander kan kun beskrives statistisk, men tyngdepunkt og sykliske tilstander kan predikteres mer presist enn fluktuerende tilstander. Eksempelvis er det lettere å prediktere gjennomsnittstemperatur gjennom året, og middeltemperaturens sykliske veksling gjennom årets måneder, enn å prediktere eksakt utetemperatur ved et hvilket som helst tidspunkt.

Tid er universets frihet til å endre seg. Lengre tid betyr større frihet, kortere tid betyr mindre frihet. Mindre frihet betyr mindre sannsynlighet for endring. Når det blir kortere tid igjen til et gitt tidspunkt, blir det mindre frihet, mindre sannsynlighet for, endring av tilstand i gjenværende tid fram til tidspunktet. Et hvilket som helst tidspunkt i framtida har en unik fortids lyskjegle (informasjonskjegle) hvis totale informasjonsinnhold aldri er komplett før det aktuelle tidspunktet. Derfor var det Einstein, med sin begrensning av informasjonshastigheten, som drev ut Laplaces Demon, før Heisenberg med sitt usikkerhetsprinsipp satte den historiske kroken på døra.http://filosofx.blogspot.com/2011/01/hvem-drev-ut-laplaces-demon.html

Universet er deterministisk, men graden av predikterbarhet avhenger av hvilken presisjon som forlanges av prediksjonen.

Universets entropi (uorden) øker etterhvert som tiden går. Boltzmanns tankeeksperiment tok utgangspunkt i at orden er en tilstand med lav sannsynlighet og at uorden var tilstander med høy sannsynlighet, og demonstrerte så hvorfor endringen fra tilstander av høyere orden til tilstander av lavere orden simpelhen er den endringen av tilstand som er mest sannsynlig. Lokalt kan universet øke sin orden (tilstander av lav sannsynlighet kan oppstå) mot at det betales med redusert orden et annet sted, og hele tiden slik at den totale uorden øker. Universet utvikler seg fra en tilstand av lavere sannsynlighet til tilstander av høyere sansynlighet.

Den minst sannsynlige tilstand man kan tenke seg er Big Bang, og det er den vi har utviklet oss fra.

Sannsynligheten for hendelsen Big Bang var uendelig liten, men akkurat så stor at den i en uendelighet av tid kunne inntreffe.

Tid er et mål på graden av total uorden i universet.

Tid er et mål på sannsynligheten av universets tilstand.

Tidsintervallet er et mål på universets frihet til endring.

Tiden muliggjør kombinasjonen av determinisme og frihet.

Tiden gjør determinisme kompatibelt med fri vilje.

Tidens frihet oppleves som fri vilje.

Hukommelse og økt minne kan beskrives ved økt entropi i hjernen (og i sinnet, ubevisst hukommelse, i DNA-et, etc).

Vi kan oppfatte tid som forskjellen på det vi sanser og det vi husker.

Hukommelse muliggjør dermed opplevelse av universets frihet til endring.
Hukommelsen muliggjør en bevissthet av at en hendelse har bakgrunn i sin fortids informasjonskjegle.

Bevisstheten om fortidens informasjonskjegle oppleves som erfaring.

En hendelse oppleves som handling når hendelsen settes i sammenheng med sin forhistorie. Hukommelse gjør dette mulig.
For et individ med hukommelse oppleves universets frihet som individets handlingsrom.

Enhver hendelse har sin unike fortids informasjonskjegle.

Informasjonskjeglen konvergerer og kompletteres fram mot hendelsens øyeblikk.

Vår opplevde erfaring konvergerer og kompletteres fram mot handlingens øyeblikk.

Erfaringens unikhet muliggjør opplevelse av å være en sjel.

Universets tilstand et gitt sted konvergerer mot en hendelse som er deterministisk bestemt av hendelsens unike fortids informasjonskjegle. Mens tilstanden konvergerer minker friheten i takt med den gjenværende tid fram mot hendelsestidspunktet.

Vi opplever å være en sjel med tidens frihet til å velge handle ut fra erfaring.

Vår opplevelse av å være en sjel er knyttet til opplevelsen av unikhet, frihet og erfaring, som igjen er forankret i universets grunnleggende egenskaper.

En deterministisk bestemt hendelse i vårt liv kan for noen, noen ganger, oppleves som intet annet enn uunngåelig, forutbestemt skjebne - "dette skjer med meg", universet er subjektet, individet er objektet. Men ikke nødvendigvis. Når hendelsens foranledning ligger i vår bevisste fortid, kan vi oppleve den som fri handling - "jeg gjorde det beste jeg kunne, gitt min kunnskap, erfaring og forstand og de rådende forhold". Når på den annen side hendelsens foranledning ligger delvis i min ubevisste fortid, kan vi oppleve at handlingen vår var drevet av intuisjon - "jeg vet ikke hvorfor jeg valgte som jeg gjorde, det skjedde instinkttivt eller som en refleks." Derved muliggjøres opplevelsen av å være en sjel. I et større perspektiv kan vi se at våre liv og livsbetingelser styres av hendelser som ligger utenfor vår bevisste fortid, og tilsynelatende utenfor vår kontroll. Likevel opplever vi at "det ordner seg" og "det går nok bra til slutt", som er en følge av evolusjonsprinsippet, siden det medfører at vi er individer som er godt tilpasset våre omgivelser, nært og fjernt, veltilpasset i universet, og at universet er godt tilpasset oss. Vi er resultatet av en prosess der miljøet bevarer det veltilpassede. Dermed muliggjøres automatisk opplevelsen av det store forsynet, at gud eller Noe bevarer oss.  I samfunn der man man opplever at oppskriften til suksessen alltid har vært å følge tradisjonen, at det er helt avgjørende at man følger forfedrenes råd, oppleves gjerne at forfedrene passer på oss. Og man kan argumentere for at det er nettopp det de gjør, om ikke nødvendigvis i bokstavelig forstand. I en kontekst der det virkelig lønner seg å følge forfedrenes råd, finnes en innebygget opplevelse av at forfedrene passer på dem, hver gang de ser at en lært løsning er vellykket. Uten at man i handlingens øyeblikk forsto hvorfor man gjorde som man gjorde - "nei, det væt oss itte, men det har oss gjort i ælle år" som det heter noen steder. Motsatt kan man oppleve at forfedrene, gud, eller Noe straffer fordi man ikke følger forfedrenes råd eller sin samvittighet (intuisjon). Og erfaringer som ligger lagret i den ubevisste eller nedarvede del av vår totale hukommelse er egentlig en svakere form for reinkarnasjon. En sterkere form for reinkarnasjon ligger i det faktum at arv gjør at forfedrene kommer tilbake, når omgivelsene opplever at man kjenner igjen den døde bestefaren i det barnebarnet man ser vokser opp.

Alt ligger til rette for den store avmytifiseringen. Til slutt kan det likevel vise seg å dreie seg om å sette nye navn på de samme fenomenene.

Verdens største datamaskin

Tenk om vi hadde hatt en så stor og kraftig datamaskin at den kunne beregne hva som kommer til å skje en hvilken som helst dag i framtida.

Faktisk har vi en allerede, og den er så stor at man kan leve og bo i den. Ja den er så stor at det er ikke plass til en større datamaskin i verden. Som om ikke det var nok - den vokser for hver dag. Den kan svare på alle spørsmål vi måtte finne på å stille om framtida, og til og med på alle spørsmål som ikke ble stilt.

Men den er stadig opptatt med å regne ut hva som skal skje på en hvilken som helst dag i framtida. Derfor får du ikke noe annet svar enn - vent og se, time will show, bare tiden vil vise. Svaret gir den når tiden er inne, når en hvilken som helst dag er kommet, når timen vi spurte om er kommet. På sekundet. Nøyaktig da gir den oss svaret. Det er det tidligste svaret på spørsmål om framtida vi noen gang kan få, fra den største og kraftigste datamaskinen som noen gang vil eksistere. Og den tar aldri feil.

Datamaskinen heter Kosmos, også kjent som

Universet

Tid

Få temaer har opptatt så mange filosofer og vitenskapsfolk så mye som begrepet TID. Et av de tilbakevendende problemene med å forstå tid er knyttet til opplevelsen av at tiden går, tiden flyr, fort, sakte, eller at tiden kommer.

John Mc Taggart framførte for omlag hundre år siden det han mente var bevis for at tid ikke er virkelig – tidsbegrepet er en illusjon. At man til ulike tider kan beskrive en hendelse som både framtidig og fortidig er en selvmotsigelse, mente Taggart. Selv om mange mener det var å ta for hardt i, kan argumentene være overbevisende. Han mente at det var viktig å skille mellom to måter å beskrive tid på, det han kalte A-serien og B-serien. Man kan (A) beskrive hendelser ved begreper om framtid, nåtid og fortid, eller (B) ved å angi tidspunkter og beskrive universets tilstand ved hvert tidspunkt. A: Anne gleder seg til sommeren; Når sommeren kom, ble det mindre badevær enn hun håpte på; På høsten tenker Anne med glede tilbake på de beste sommerdagene som var. Eller B: Vår – Anne gleder seg; Sommer – Anne bader noen dager; Høst – Anne mimrer. I A-serien beskrives alle hendelser i relasjon til framtid, nåtid fortid. Det resulterer i tre ulike beskrivelser av hendelsene om sommeren. Dette til forskjell fra den ”tørre” beskrivelsen i B-serien.

Tid er universets frihet til å forandre seg. I hvert lille tidsvindu finnes en mulighet til å forbli uendret, eller til å endre seg til noe annet. Det minste tidsvinuet som finnes, selve tidsatomet – det udelelige tidsintervall, er den såkalte Planck-tiden. Varigheten er ubegripelig liten, 5.4∙10^-44 s .

Hvis man befinner seg i båt, langt fra land, kan man ikke avgjøre om båten pløyer gjennom havet eller om båten holder sin posisjon mot strømmen på en veldig bred elv. De to er ekvivalente.

Heller enn å si at tiden går, kunne man si – universet kommer. Vi står og andre (nye) versjoner av universet kommer til oss. Eller at det er vi som går mens universet til alle tider bare ligger i ro og venter på å bli opplevd av oss som om vi var oppdagelsesreisende som satt i et kjøretøy som førte oss gjennom et landskap. Vi kan kanskje styre kjøretøyet, men vi kan ikke stoppe det. I den første av disse motsatte anskuelsene kunne man si at tidens gang er universets gang, mens man i den andre anskuelsen kan si at tidens gang er kjøretøyets gang.

Hvis Taggart skulle vinne tilslutning for sine argumenter for at tiden er en illusjon, må man samtidig godta at argumentene medfører at vårt romlige perspektiv er like illusorisk. Det betyr at hvis noen som sitter på et tog som passerer en stor bygning og beskriver passasjen ved følgende hendelsesfølge, beviser at rommet ikke er virkelig: Jeg ser kirken der fremme, nå passerer jeg kirken, jeg ser tilbake – kirken forsvinner i det fjerne. Argumentets utvidede gyldighet er uavhengig av om man godtar den såkalte romliggjøringen av tid, som typisk støttes mer av fysikere enn av filosofer. Argumentet må nemlig tilsi at en kirke ikke både kan være foran oss og bak oss. Men det kan den da vitterlig, men til ulik tid. Nemlig. Og nettopp her demonstres tiden som universets og observatørenes frihet til endring. Endring av perspektiv, ståsted, synsvinkel.

Hukommelsen vår gjør at vi sammenligner det universet vi observerer med minnet om det universet vi observerte før. Det at minnene om universet øker på, den økende datamengden, knytter vi til opplevelsen at tiden går i en retning – fra det universet vi har få minner fra til det universet vi har flere minner fra. De fleste friske mennesker vil enige seg i mellom hva som er fremover og bakover i så måte. Men når gamle mennesker mister stadig mer av de ferskeste minnene, slik at de eldste minnene henger igjen, reverseres denne opplevelsen. Tiden går baklengs. Pårørende og andre i omgivelsene vil si at ”hun eller han har gått i barndommen”.






De fleste avviser tidens gang, men ikke tidens realitet.