To need is to be owned
To be needed is to own
If you don't want to be owned
- do not need
If you do not want to own
- don't be needed
fredag 18. juni 2010
tirsdag 8. juni 2010
Det står mellom linjene
Poesien er å finne mellom linjene. Det viktigste i musikken er pausene. De beste bildene får du på radio.
Hvordan kan det ha seg slik? Hvorfor er tomrommet viktigere enn bestanddelene? Hvorfor finnes essensen i Ingenting i stedet for i Noe?
Svaret på spørsmålene ligger i det som skjer hos mottakeren, hos den som leser, hos den som lytter. Omgivelsene sender budskap til oss hele tiden, men det er vi som bestemmer om vi vil motta budskapet, hvilket budskap vi vil motta, og hvilken opplevelse budskapet ledsages av. Det er vår respons på innkommende sansestimuli, og det skjer stort sett ubevisst. Hvordan du responderer på universet er en personlig, unik egenskap som har sine svært sammensatte årsaker i hele din fortid - i hele vår fortid siden tidenes morgen. Betingelsene for din respons ligger i din enorme, totale hukommelse, dels i din korttidshukommelse, dels i din langtidshukommelse, dels i responsmønstre som har dannet seg siden du ble født, men en stor del ligger i din genetiske hukommelse. Derfor vil mange av oss respondere nokså likt, men aldri helt likt. Tre stoler ved siden av hverandre i en konsertsal: I to av dem sitter to personer og lytter til en konsert. De hører samme lyd, men likevel ulik musikk. Deres musikalske opplevelse kan være nokså lik, særlig hvis de er to tvillinger som har levd sammen hele sitt liv, men aldri helt lik. I den tredje stolen er det også samme lyd, men der er det ingen musikk. Hvorfor ikke? Jo, fordi det er ingen der som kan oppleve musikken. Musikerne kan ha en intensjon om å sende et musikalsk budskap, men uten noen til å motta musikken, respondere på den, blir det bare lyd som når det tomme setet. Kanskje den ene tilhøreren synes konserten bare er støy, mens naboen har sitt liv musikalske opplevelse. Musikk kan altså ikke defineres som en spesiell form for lyd. Musikk kan faktisk eksistere uten lyd. Musikken eksisterer i vårt sinn, i vår forestilling om musikken, i tilhørerens minne etter konserten, i komponistens ”hode” før notene ble skrevet. Notene er et middel når komponisten kommuniserer med musikerne, og lyden er et middel når musikerne kommuniserer med tilhørerne. På samme måte er ordene poetens virkemiddel. Likevel er det ikke ordene som er poesien. Likevel er det ikke notene og tonene som er musikken. Poesien finnes mellom ordene, mellom linjene. Poesien oppstår først når noen leser eller hører ordene, og de ledsages av den opplevelsen som skapes hos den som leser eller lytter.
Betyr dette i ytterste konsekvens at tilfeldige ord kan bli til poesi? Svaret er ja, fordi poesien skapes når man leser, når man lytter. Men man blir ikke poet av å utgi en samling tilfeldige ord. Grunnen til at dette ikke blir vellykket er at det krever en poet for å skape poesi gjentatte ganger. Poeten kjennes på sin repeterbarhet i evnen til å bevege nye lesere, igjen og igjen. Poeten kan selv lese sine egne ord og oppleve poesien. Allerede da vet poeten at det er poesi som er skapt, og poeten deler det med den som leser og den som hører. Om mottakerens rolle er undervurdert, skal man heller ikke undervurdere kildens betydning. Noen kunstnere evner å bevege mange mennesker på en gang ved at deres budskap mottas av mange mennesker som har mye felles i sin fortid, ikke minst i sin felles fortid. Andre kunstnere beveger noen få mennesker, og skaper på denne måten sjeldne, enestående opplevelser hos disse få som har noe felles i sin felles fortid.
Notene, tonene og lyden fra instrumentene er altså ikke selve musikken, de er musikkens medium. Heller ikke er det ordene og lydene fra de talte ord som er selve poesien, men de er poesiens medium. På tilsvarende måte er det ikke livets bestanddeler som er selve livet, de er livets medium. Det er ikke kroppen vår, cellene våre, naturen med sine atomer og molekyler som definerer livet, men opplevelsen som skapes hos den som opplever det.
Våre liv utspiller seg i tomrommet mellom våre bestanddeler.
Vi bombarderes uavlatelig av sanseinntrykk. Hele tiden er det noe som kan ses, høres, luktes, smakes, føles. Dette er budskap som kommer til oss via livets medium, via universet. Universet er ikke bare mediet – det er også budskapet, men uten mottakeren blir budskapet meningsløst. Opplevelsen skapes av mottakeren av budskapet, livet mottas av den som lever det. Derfor kan man med rette si – det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det.
Hvis vi kunne måle og beskrive alle vår sanseinntrykk gjennom et helt liv, ville det blitt en ufattelig lang beskrivelse. Likevel ville det vesentligste ikke stå der: Livet selv ville kun være å finne mellom linjene.
Livet utspiller seg i tomrommet mellom universets bestanddeler.
Hvordan kan det ha seg slik? Hvorfor er tomrommet viktigere enn bestanddelene? Hvorfor finnes essensen i Ingenting i stedet for i Noe?
Svaret på spørsmålene ligger i det som skjer hos mottakeren, hos den som leser, hos den som lytter. Omgivelsene sender budskap til oss hele tiden, men det er vi som bestemmer om vi vil motta budskapet, hvilket budskap vi vil motta, og hvilken opplevelse budskapet ledsages av. Det er vår respons på innkommende sansestimuli, og det skjer stort sett ubevisst. Hvordan du responderer på universet er en personlig, unik egenskap som har sine svært sammensatte årsaker i hele din fortid - i hele vår fortid siden tidenes morgen. Betingelsene for din respons ligger i din enorme, totale hukommelse, dels i din korttidshukommelse, dels i din langtidshukommelse, dels i responsmønstre som har dannet seg siden du ble født, men en stor del ligger i din genetiske hukommelse. Derfor vil mange av oss respondere nokså likt, men aldri helt likt. Tre stoler ved siden av hverandre i en konsertsal: I to av dem sitter to personer og lytter til en konsert. De hører samme lyd, men likevel ulik musikk. Deres musikalske opplevelse kan være nokså lik, særlig hvis de er to tvillinger som har levd sammen hele sitt liv, men aldri helt lik. I den tredje stolen er det også samme lyd, men der er det ingen musikk. Hvorfor ikke? Jo, fordi det er ingen der som kan oppleve musikken. Musikerne kan ha en intensjon om å sende et musikalsk budskap, men uten noen til å motta musikken, respondere på den, blir det bare lyd som når det tomme setet. Kanskje den ene tilhøreren synes konserten bare er støy, mens naboen har sitt liv musikalske opplevelse. Musikk kan altså ikke defineres som en spesiell form for lyd. Musikk kan faktisk eksistere uten lyd. Musikken eksisterer i vårt sinn, i vår forestilling om musikken, i tilhørerens minne etter konserten, i komponistens ”hode” før notene ble skrevet. Notene er et middel når komponisten kommuniserer med musikerne, og lyden er et middel når musikerne kommuniserer med tilhørerne. På samme måte er ordene poetens virkemiddel. Likevel er det ikke ordene som er poesien. Likevel er det ikke notene og tonene som er musikken. Poesien finnes mellom ordene, mellom linjene. Poesien oppstår først når noen leser eller hører ordene, og de ledsages av den opplevelsen som skapes hos den som leser eller lytter.
Betyr dette i ytterste konsekvens at tilfeldige ord kan bli til poesi? Svaret er ja, fordi poesien skapes når man leser, når man lytter. Men man blir ikke poet av å utgi en samling tilfeldige ord. Grunnen til at dette ikke blir vellykket er at det krever en poet for å skape poesi gjentatte ganger. Poeten kjennes på sin repeterbarhet i evnen til å bevege nye lesere, igjen og igjen. Poeten kan selv lese sine egne ord og oppleve poesien. Allerede da vet poeten at det er poesi som er skapt, og poeten deler det med den som leser og den som hører. Om mottakerens rolle er undervurdert, skal man heller ikke undervurdere kildens betydning. Noen kunstnere evner å bevege mange mennesker på en gang ved at deres budskap mottas av mange mennesker som har mye felles i sin fortid, ikke minst i sin felles fortid. Andre kunstnere beveger noen få mennesker, og skaper på denne måten sjeldne, enestående opplevelser hos disse få som har noe felles i sin felles fortid.
Notene, tonene og lyden fra instrumentene er altså ikke selve musikken, de er musikkens medium. Heller ikke er det ordene og lydene fra de talte ord som er selve poesien, men de er poesiens medium. På tilsvarende måte er det ikke livets bestanddeler som er selve livet, de er livets medium. Det er ikke kroppen vår, cellene våre, naturen med sine atomer og molekyler som definerer livet, men opplevelsen som skapes hos den som opplever det.
Våre liv utspiller seg i tomrommet mellom våre bestanddeler.
Vi bombarderes uavlatelig av sanseinntrykk. Hele tiden er det noe som kan ses, høres, luktes, smakes, føles. Dette er budskap som kommer til oss via livets medium, via universet. Universet er ikke bare mediet – det er også budskapet, men uten mottakeren blir budskapet meningsløst. Opplevelsen skapes av mottakeren av budskapet, livet mottas av den som lever det. Derfor kan man med rette si – det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det.
Hvis vi kunne måle og beskrive alle vår sanseinntrykk gjennom et helt liv, ville det blitt en ufattelig lang beskrivelse. Likevel ville det vesentligste ikke stå der: Livet selv ville kun være å finne mellom linjene.
Livet utspiller seg i tomrommet mellom universets bestanddeler.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.jpg)